Fagforum

Alt materialet i vårt Fag Forum er opphavsrettig beskyttet og må ikke gjengis uten riktig sitering. 

Jeg hører stemmer…og liker det

av Kai Lofthus

daglig leder i Dig Music/Eco Creatives SA

Jeg har ett svakt punkt, minst: Når jeg hører en stemme som bryter gjennom lydmuren rundt meg. En distinkt stemme; gjerne på fransk, islandsk eller svensk. Enkelte stemmer kan lyse opp de mørkeste dagene, og så lenge det er et språk jeg ikke kjenner kan de nesten be meg om å ta ut søpla og likevel få meg til å føle at verden ramler helt på plass. Det er lykke når min førstefødte sønn Fredrik sier «pappa» hver gang han skal si noe til meg (det var mer komplisert de første årene, da han ikke snakket, men går mye bedre nå) eller når datteren min Frida spør om hun kan få popcorn. Det høres trivielt, men det er de beste stemmene jeg kan høre. Og vi setter som regel større pris på de tingene som ikke kommer så lett til oss. Når en har opplevd for mye stillhet gjennom enkelte perioder i livet er det også gull når noen lydsetter øyeblikkene.

Etter 25+ år i media og musikkbransjen elsker jeg selvfølgelig også endel typer artiststemmer, for eksempel vokalistene på platene til Massive Attack. Og Karin Park. Og Susanne Sundfør. Jeg har venner som jeg faktisk snakker mindre til, slik at jeg i stedet kan høre de snakke. Stemmene trenger ikke være superperfekte eller passe inn i noe A4-format, bare de har personlighet.

Andre ganger kan jeg være flaut intolerant, for enkelte mennesker har jeg problemer med å høre stemmen til. Jeg prøver å skjerpe meg der. De går til frisøren, trener opp musklene sine, sminker ansiktet og tar vare på det aller meste, bortsett fra stemmen sin. Kanskje de tenker at det bare er artister som gjør det, og går raskt glipp av folks oppmerksomhet så fort de åpner munnen.

Jeg har garantert gått glipp av mange muligheter ved å snakke når jeg ikke burde snakket. Ofte kan jeg være stresset, glemme å puste, glemme å tenke, snakke for mye og så videre. Noen ganger kan jeg ha verdens mest avbalanserte stemme, mens andre ganger går stemmen til fistelnivå.

Det er nok ikke bare jeg som behøver stemme-/sangtrening. Tro det eller ei, men det finnes også artister – både kjente og ukjente – som har behov for mer trening. De tror det holder å løfte en mikrofon og vrenge ut lyder, men det oppstår ikke nødvendigvis noen god kommunikasjon mellom avsender og mottager av den grunn.

Vi har alle behov for en strategi for stemmen vår. Om det så innebærer å lære seg å synge, bli enda bedre til å synge eller å få bedre kontroll over pusten og samtidig gjøre noe morsomt og kreativt.

Hvem vet, kanskje det til og med kunne snudd livet til noe helt annet. Én sang eller å få høre en inspirerende historie kan forandre et helt liv. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på våre liv, men hva vår stemme kan gjøre for andre, hvis vi tar vare på den og bruker den bevisst.

Favorittstemmer:

1) Barna mine

2) Adele på delt plass med Massive Attack

3) Winston Churchill

4) En dame jeg kjenner (anonymisert)

5) Aretha Franklin på delt plass med Nusrat Fateh Ali Khan, Prince og James Brown

Summen av øyeblikk

Av Marion Rodgers Løseth 2005©

Improvisasjonsmodus

Hva er improvisasjon og hva kan improvisasjonskunsten brukes til? Selve ordet improvisasjon kommer fra det latinske ordet improvisius som oversatt betyr uforutsett. Som musikkterminologisk uttrykk kan  improvisasjon, enkelt forklart, være  musikk som skapes i øyeblikket og fremføres i det øyeblikket den skapes. Begrepet improvisasjon er imidlertid langt mer komplekst og har betydning også utover å kun være et fagterminologisk begrep innen musikkfaget eller andre kunstfag. Begrepet  anvendes også i vår dagligtale, da gjerne i forbindelse med mestring eller forsøk på mestring av uforutsette situasjoner ved hjelp av kreative eller intuitive evner.  Faktisk  improviserer vi også svært ofte i vårt daglige liv uten å tenke over det. « Det finnes for eksempel en stor grad av improvisasjon i det å snakke sammen. De fleste av oss planlegger ikke samtaler ord for ord. Vi leverer ut en melding/impuls, får en respons på denne, og responderer så tilbake.» (Johansen:Dillan 2004:165)  Dialogen mellom to mennesker eller i en større gruppe er svært lik den dialogen som utføres musikalsk i en improvisasjon som involverer to eller flere instrumenter eller stemmer; vi må bidra, men også lytte. På denne måten mener jeg evnen til å kunne være i en slags improvisasjonsmodus er både uvurderlig og svært viktig, både i forbindelse med utøving og skaping av musikk, men også i utøving og skaping på de mange områdene i vårt eget liv.

Men hva vil det si å være i improvisasjonsmodus? Er man ”tunet” inn på en spesiell kanal for mottakelighet av impulser? Det jeg prøver å beskrive med denne betegnelsen er en modus som i hovedsak dreier seg om å konkretisere en sinnstilstand. Denne sinnstilstanden er svært hensiktsmessig i forhold til å kunne være lydhør i kombinasjon med å ha et ønske om å ville tilføre noe i det som , enten allerede eksisterer eller som er i ferd med å skapes. Denne sinnstilstanden er først og fremst avspent, for dersom jeg er anspent, redd eller i forsvarsposisjon vil det sperre for både lydhørhet både overfor hva som kommer fra omgivelsene mine så vel det som kommer fra meg selv. I tillegg til å være avspent skal jeg være fokusert på hendelsesforløpet i improvisasjonshistorien som skjer rundt meg og som jeg deltar i. Jeg vil nødig miste en tone eller et ord, jeg vil helst være kun i dette hendelsesforløpet uten en eneste forstyrrende tanke i mils omkrets. I så henseende kan vi snakke om en meditativlignende modus hvor kropp og sinn er konsentrert om å være, erfare og delta i en øyeblikksprosess. Jeg vil trekke inn en perspektivsbeskrivelse av Magnar Åm som jeg syns passer godt i forbindelse med å fokusere situasjonen ut av en sammenheng og inn i en annen og dermed utvide ordet «Jeg». Kort oppsummert er det en øvelse i å snu sanseportene til å fokusere på summen av sanseinntrykk for så å fokusere på disse sanseinntrykkene som «kjærtegn» - altså som en fokusering på at jeg er velkommen, ønsket og elsket. Det er en fantastisk fin tanke! Og så uvant fra alle tanker rundt den ellers så prestasjonsorienterte tilværelsen som jeg føler jeg ofte lever i. Resten av øvelsene i denne omfokuseringen er å gjøre jeg-et grenseløst ved å utvide innholdet i begrepet. Dersom jeget er et fellesvesen så er det uavhengig av kroppen, av tyngde, sted, fortid og fremtid. Samtidig så er det alt: et fellesvesen som er livet i kroppen, livet i byen, livet i landet, verden, verdensrommet, uendeligheten. Det er en sånn tanke som får det til å gå litt rundt oppe i hodet, men som samtidig  er forløsende i sin befrielse av jeg-et.

Jeg syns det er interessant i denne forbindelse  å spørre seg om hva en slik erfaring av tilstedeværelse i et felles samspill eller rom har å si. Er det en flukt? Eller en pause? I tilfellet flukt eller pause; hva flykter jeg – eller tar pause fra? Jeg ønsker kanskje frihet, men til hva? Fordomsfri utfoldelse i et rom eller samspill hvor ingenting er forutinntatt, der spillereglene nettopp bygger på dette uforberedte, åpne – et slags mulighetenes  landskap. Å ha muligheten til å kunne være i improvisasjonsmodus er faktisk så viktig for meg at det til dels bekrefter og gir mening til store deler av min tilværelse både som menneske og som musiker. Tilstedeværelsen i samtiden som ligger i denne sinnstilstanden sammen med tilfredsheten ved å delta og bidra i en større sammenheng eller konstellasjon kan virke som et like stort behov for kropp og sjel som for eksempel fysisk kontakt. Det at det ligger et behov her gjør at improvisasjonsmodusen slik jeg har beskrevet den her i så måte berører alle mennesker enten de også har en parallell til musikalsk improvisatorisk utfoldelse eller ikke.

Fritt, men hvor fritt?

Jeg sitter med et blankt ark. Jeg står fritt til å fylle det med hva jeg måtte ønske. Jeg kan velge å bruke en rød fargestift og fylle arket med kun rød farge. Eller jeg kan velge å også inkludere andre farger. Muligens vil jeg ikke ha noe på arket i det hele tatt. Jeg vil ha det stille. Men ingenting er jo også noe. Jeg velger ingenting og det blir til noe; tomhet, stillhet, hvitt, blankt eller noe ganske annet. Uansett får mine valg konsekvenser som blir til mine erfaringer. Hvor fri er jeg da? Er det en slags engangsfrihet det er snakk om? Slik at det første valget jeg tar med et blankt ark er toneangivende eller rett og slett fatalt for det videre hendelsesforløpet? Jeg tror faktisk mine valg er fatale, og jeg setter i grunnen pris på konsekvenser. Men alle valg er ikke mine når jeg improviserer frem musikk sammen med andre. Den største utfordringen når det gjelder improvisasjon er derfor nettopp dette med å til enhver tid lytte til impulser utenfor seg selv.  I samme øyeblikk skal man også være parat til å bidra med noe som man mener vil gagne fellesskapet, både i form av det sosiale fellesskapet, men også  i form av en felles helhet, da med tanke på det musikalske uttrykket. Samtidig er det viktig for meg at mitt bidrag får en konsekvens for samspillet. Det gjør meg synlig både for meg selv og for omgivelsene mine. Og synlighet er bekreftelse på eksistens. På samme måte vil jeg gjerne sameksistere. Altså være en del av noe som er større enn meg selv, og må derfor også ta konsekvensen av, og se mine medmusikere som likeverdige med hverandre og meg selv. Det er ikke alltid lett å kombinere denne formen for samspill mellom individualitet og det å være en del av noe større.

« Individualitetsplanet innbyr til rikeleg stadfesting av at alt er skilt frå kvarandre, alt dreg i ulike retningar, alt er kaos. Men den intuitive utveljingsevna, denne samanhengssansen, kan bringe foreining i det heile og gjere at alt fungerer konstruktivt. Fleirskapen, mylderet  av moglege fargesjatteringar, tonehøgder, samklangar, artikulasjonar, kan slik brått uttrykke negasjonen av seg sjølv: einskap.» Magnar Åm , komponist ( E. Guldbrandsen, 2004:128)

Mangfoldet er dermed ikke nødvendigvis noen kime til konflikter og kniving om oppmerksomhet. Mangfold kan i stedet skape dybde både rent musikalsk, men også i sosiale konstellasjoner. Samtiden vår inviterer imidlertid til en, etter min mening, oppskrytt individualisme hvor behovet for sammenhengen ikke tas på alvor. Vi henger med andre ord ikke sammen. Jeg  er atskilt fra sammenhengen og trenger ingen andre enn meg selv. Jeg tror jeg er uavhengig og sterk når jeg bare har meg selv å stole på. Likeverd blir dessuten et problem i individualismens målestokk. Å være i en sammenheng, i en sameksistens ligger etter min mening i menneskets natur. Vi vil bidra og lytte. Gi og ta konsekvenser. Men er jeg fri innenfor dette fellesskapet? Det er en ukontrollerbar frihet, men også en frihet som ikke er opposisjonell, den bare kommer av seg selv i det jeg aksepterer uforutsigbarheten, men også rammene; altså det jeg har til disposisjon av erfaring, konkret materiale, omgivelser etc., i forholdet til mine omgivelser og meg selv. Rammene mine kan være et stykke notepapir, en blyant eller det kan være ønsket om å skape noe vakkert sammen med et annet menneske. Uforutsigbarheten bestemmes av rammevilkårene: vi vet ikke hva som skal skje, holdepunktet er det rommet som skapes av rammevilkårene, og det rommet kan være lite eller uendelig og noen ganger så uendelig at det faktisk ikke er.

Erfaringsbasert intuisjon

Hvor mange muligheter vil jeg ha? Hvis jeg er vokalist og skal lage et kor-parti over akkordprogresjonene i en standardlåt, vil jeg ha relativt klare rammer å forholde meg til dersom jeg ønsker å holde meg innenfor det som tradisjonelt gjøres innen tradisjonell jazzimprovisasjon. Jeg er fri til å skape noe eget, men altså innenfor gitte rammer som begrenser mulighetene mine. Eller gjør de det?

Improvisasjon pleide å være et litt skummelt ord. Noe man måtte øve mye på før man fikk helt til. Og så måtte man spille fort, så fort at man nesten ikke hørte forskjell på tonene og helt uten noter. Så jeg bestemte meg i temmelig ung alder for at jazz-musikk, det var ikke noe særlig. For det var jo i jazzen de improviserte. Mine rammer på denne tiden var noter. Noter var trygge fasiter. Samtidig hadde jeg et temmelig ambisiøst prosjekt på gang angående gitarspilling. Jeg skulle lære meg å spille gitar. Og det skulle jeg gjøre selv, og jeg ville ikke vite av navnet på et eneste grep. Gitaren skulle være det ”mystiske” instrumentet hvor alle toner var mulig. Kanskje jeg  til og med kunne finne opp noen nye toner også? Barn har ofte denne fantastiske tankegangen om at alt faktisk er mulig. Jeg var hellig overbevist om at den gitaren skulle føre til grensesprengende nyvinninger på musikkfronten. Barns intuisjon forteller dem gjerne at alt er mulig fordi der som oftest ikke har funnet sted erfaringer som setter grenser. Et voksent menneske vet at uansett hvor mye det flakser med armene, så vil det ikke lette. For et barn tillater intuisjonen og fantasien dem å i hvert fall vurdere muligheten for at man kunne komme til å lette en vakker dag. Selvsagt er det en ulogisk og ”feil” tanke. Fysisk umulig er det til og med. Men barn vurderer muligheten, og jeg tør påstå at denne siden av intuisjonen vår finnes fremdeles hos et voksent og erfaringsrikt menneske. Evnen til å trekke i tvil de mest åpenbare sannheter er ofte det som må til for å få til utvikling og progresjon både som menneske og musiker. Nå mener jeg ikke at intuisjon kun er en sammenfattelse av våre erfaringer, men jeg mener det er slik at intuisjonen påvirkes og samler informasjon fra de erfaringene vi gjør oss.

La oss si det ligger en intuitiv prosess bak utvelgelsen av hver av de tonene jeg ønsker å bruke i kor-partiet mitt som jazzvokalist. Visst har jeg kanskje fulgt enkelte regler og retningslinjer i utvelgelsen, men jeg har samtidig brukt min intuitive sans, altså min musikalitet, til å bestemme utformingen på koret. Hva om jeg ønsket å fri meg fra noen rammer? Hva om retningslinjene begynte å føles trykkende?  Hva om jeg ikke fikk til å skape et uttrykk på grunn av at jeg har latt min intuisjon bli rutinebasert i min streben etter mestring av en sjanger? Da tenker jeg at jeg må tilbake til mitt utgangspunkt for å kunne gi rom for nye perspektiver. Mine tidligere erfaringer er ikke mindre viktige eller gjemt bort, men de er ikke lenger mitt gjeldende perspektiv i det de danner grunnlaget for at jeg skal evne å skape utvikling.

Uten viskelær

Det skumleste med utvikling er, etter min mening, at det ikke finnes noen vei tilbake. Men så er det gjerne også definisjonen på utvikling: det skal godt gjøres å overbevise 7-åringen om at julenissen ikke  er pappa når hun først har lagt sammen to og to og skjønt tegningen. Erfart er erfart og kan ikke viskes ut. Alle øyeblikk i løpet av et liv er forgjengelige, på samme måte som mennesket også er det. Ikke noe repeteres på nøyaktig samme måte, og vi kan heller ikke være den samme vi var i går. Alt er under konstant forandring i det samspillet vi lever i som mennesker. Slik er det med improvisasjon også. Komponist Magnar Åm beskriver det han kaller øyeblikksimprovisasjon som å ta hvert sekund og hver fortid som en gave å bygge videre på, altså: å gjøre det beste ut av det nuet man måtte møte. (sitat: E.Guldbrandsen 2004:127) Viskelær kan synes som en nærmest naturstridig gjenstand når vi ser det fra dette perspektivet. Hvorfor skal vi ønske å forandre en strek som er tegnet, selv om vi tegner en ny og mye bedre? Det ligger alltid noe bak et  resultat. Men hva gjør dette resultatet, eller det vi kaller ferdig arbeid mer verdifullt enn det som ligger bak. Var det som lå bak feil? Tegnet jeg feil? Eller spilte jeg feil? Levde jeg feil? Jeg mener veien til et resultat er resultatet. Et resultat vil uansett alltid  være et midlertidig resultat, for du vet ikke helt sikkert at du aldri kommer til å jobbe videre med det og kanskje vil komme til å  endre det. Saksofonisten Jan Garbarek beskriver  sitt musikalske uttrykk som intuitivt og noe som ikke kan beregnes på forhånd:

« Når jeg går i studio hører jeg omtrent hvordan en lyd skal klinge. Jeg har en lyd inne i hodet og tenker at det skal bli sånn, men det blir aldri akkurat slik, og jeg husker heller ikke hvordan det var forrige gang i studio. Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag. Så hver gang jeg kommer i studio – så er det det som har skjedd med meg siden sist som er forandret og som også forandrer det musikalske uttrykket.» (T. Dybo, 1996:132)

Livet er ikke noe resultat. Livet er mye, men ikke et resultat. Livet er mer som en reise. Eller som en improvisasjon? Jeg opererer ikke med viskelær i en improvisasjon. Faktisk like lite som jeg bruker viskelær i livet. Selektiv hukommelse kan selvsagt være nyttig, men når jeg tenker etter vil jeg faktisk ha med alt. På godt og vondt. Fordi det er en del av det midlertidige resultatet; meg selv, slik jeg er akkurat nå, akkurat i dag.

Hva et vitsen med komponering i såfall? Hvorfor tar jeg meg bryet med å skrive ned noe når det hele tiden vil være på vei mot noe annet likevel? Jeg antar at jeg, som de fleste mennesker, har et visst behov for konkretisering av tilværelsen. Jeg har dessuten et behov for også å kunne uttrykke meg musikalsk på en mer gjennomarbeidet måte hvor jeg har muligheten til å lytte meg frem til et valg over tid. Improvisasjon er helt klart noe som inngår i komposisjonsprosessen, men den er mer resultatorientert  i det komponisten ønsker å treffe et valg. Selv om prosess er resultat, får ikke alle toner som har vært med på prosessen være med på resultatet. Derfor kan vi si at det kanskje mer er den improvisatoriske innfallsvinkelen som brukes i komponeringen og  ikke improvisasjon som kunstform.

Et øyeblikks forelskelse

Det ligger muligens  i musikkens natur å være uhåndgripelig, abstrakt som lyd eller stillhet faktisk er. Jeg syns det er fint å kunne se parallellene mellom  musikkforståelse og livsanskuelse, kanskje spesielt når det gjelder de improvisatoriske elementene som finnes i både livet og musikken. Det mest uhåndgripelige, og for så vidt også ubegripelige, med skaping av musikk, enten det er i  øyeblikket, eller over tid, det er de små øyeblikkene hvor alt stemmer. Følelsen kan ligne litt på en  forelskelse: oppstemthet som nesten grenser til galskap, en følelse av at alt er mulig og ikke minst følelsen av kjærlighet. Komponisten Edvin Østergaard snakker om «å være i berøring» i forbindelse med den mystiske følelsen av samstemthet eller å være en del av noe større slik jeg selv beskriver det.

« å være i berøring innebærer en inderlig følelse av samstemthet, - «Slik er det». På sett og vis avleirer opplevelsen av å være i berøring seg i følelsen og anelsen. Når følelsen er positiv, er den gjerne kroppslig; det er som å bli fylt av glede eller kjenne en kiling i magen. Dette «noe» som jeg merker å være i berøring med, er vanskelig å sette ord på, men jeg vet at det er Stort!...Berøringen kan ikke planlegges – med ett er den der bare.» Edvin Østergaard, komponist. ( E. Guldbrandsen, 2004:95, 96) 

Jeg tror i  utgangspunktet hvert øyeblikk som forsvinner avgårde til forgjengeligheten  er et  berøringsøyeblikk hvis en tar seg tid til å være var og til å møte det som akkurat dette spesielle øyeblikket har å by på.

Underlig, men fint å ikke vite

Jeg pleier å ha en viss formening om hvor og hva jeg skal. Enten jeg er på vei til flyplassen eller prøver å lokalisere fiskebollene i dagligvarebutikken, så er jeg i ferd med å gjennomføre en oppgave hvor jeg skal ende opp en bestemt plass eller gjennomføre en bestemt  handling.

Det slår meg at denne hverdagslige forutsigbarheten er en temmelig sterk kontrast til tilværelsens ellers notoriske uforutsigbarhet. Det har selvsagt med tidsperspektivet å gjøre. Jeg tenker på tiden som i et lineært perspektiv, slik at tid som er nærmere nuet er mer håndgripelig og derfor mer forutsigbar. Men skal min væren styres av tid og rom? Eller er min væren noe som inkluderes i et såkalt fellesvesen, og derfor utenfor påvirkning av både tid  og rom så vel som fortid og fremtid? I grunnen så er det underlig å ikke vite på samme tid som det er litt fint. Det morsomme med et eksperiment er jo nettopp å se hvor det bærer ad.

Kilder

Johansen, G., Kalsnes, S., Varkøy, Ø. (2004) Musikkpedagogiske Utfordringer, Cappelen Akademisk Forlag

Guldbrandsen, E.E., Varkøy, Ø. (red.), (2004) Musikk og Mysterium, Cappelen Akademisk Forlag

Dybo, T.(1996) Jan Garbarek – Det åpne roms estetikk,  Pax Forlag